The best games never again

Capsen er den samme, den grå jakken med rosa detaljer også, men mannen som bærer antrekket er blitt en del eldre.

Med en mikrofon i hånden taler han til skuelystne i Lillehammer, for å markere at det er 30 år siden han sto i Lysgårdsbakken og gjorde det samme.

Talte til folket. I de samme klærne.

Den gang, i 1994, var Gerhard Heiberg president for komiteen som arrangerte de olympiske lekene i den lille byen med det hardtslående navnet.

Med hele verden som publikum, fortalte han stolt under avslutningsseremonien at OL hadde vært en kjempesuksess.

Så overlot han talerstolen til Juan Antonio Samaranch, presidenten for Den internasjonale olympiske komiteen (IOC), som tok det hele et steg lenger.

– This has been the best Olympic winter games ever, sa han.

Til unison applaus.

Men mye har forandret seg siden 1994. Moten er annerledes, klimaet er blitt varmere og snødagene færre.

Det er en virkelighet også vinter-OL må tilpasse seg.

De gamle prinsippene om at lekene skal være så kompakte som mulig, en folkefest på få kvadratkilometer, som i Lillehammer, er kastet på dør.

«The best games ever» vil antakelig aldri bli arrangert igjen.

«Leker som på Lillehammer kommer ikke til å skje mer.»

Årsakene til det er flere og sammensatte. En av dem sitter på et kontor i Canada, der han forsker på klimaet.

I kjelleren på University of Waterloo utenfor Toronto har professor Daniel Scott undersøkt hvordan fremtidsutsiktene til verdens største vinteridrettsarrangement er - på en planet med stadig kortere vintre.

Resultatene fra rapporten er alarmerende.

Dersom det globale klimagassutslippet fortsetter å øke frem mot århundreskiftet, vil bare syv av 21 tidligere arrangørbyer være klimasikre nok til å kunne arrangere vinter-OL igjen i 2080.

Albertville, Calgary, Cortina, St. Moritz, Salt Lake City, Sapporo, Pyeongchang og Beijing.

Fire andre byer, deriblant Lillehammer, er kategorisert som usikre. Resten vil være helt uaktuelle, dersom anleggene er plassert på samme sted som de var den gang.

Og da er mulighetene for snøproduksjon tatt med i regnestykket.

Bare fire av disse stedene vil også kunne arrangere de paralympiske lekene, som vanligvis blir avholdt litt senere på vinteren.

– Alpene er den regionen som rammes hardest. Det vil fortsatt være områder i Asia, Amerika og Europa som kan arrangere lekene, men Alpene er svært utsatt, sier Scott, og fortsetter:

– Et sted som München, for eksempel, hvis de vil arrangere OL, må det skje ganske snart. Selv Kitzbühel vil ikke være skikket.

På Lillehammer har både vetter og kongelige gjort sin entré på jubileumsfesten.

Heiberg, som har skiftet til dress, står på rød løper og tar imot gjestene.

– Vi har sett i lang tid at vi har en kjempeutfordring med klimaet, sier Heiberg.

Han er i dag æresmedlem i IOC og fortsatt godt underrettet om hva organisasjonen foretar seg.

– Vi har en egen gruppe som arbeider med klimautfordringene, de følger godt med, sier Heiberg.

Da forskningsrapporten til Scott og kollegaene ble publisert i 2018, ble de invitert til å presentere resultatene sine til denne gruppen.

Der la klimaforskerne også frem forslag til løsninger på problemene IOC står overfor.

– For meg er utfordringen deres todelt: Det ene problemet er snøsikkerhet. Det andre problemet er at lekene er blitt så store at små byer som Lillehammer og Innsbruck ikke kan arrangere dem lenger. Selv om de er forholdsvis klimasikre, er de ikke fysisk store nok, sier Scott.

«Snart kommer det til å være et svært begrenset antall mulige arrangører av vinter-OL.»

Han er derfor overbevist om at vinterlekene må spres. Over flere byer, kanskje også over flere land.

– Små byer kan fortsatt være en del av lekene, men ikke arrangere alt alene. Så hvis Oslo er arrangørby, kan kanskje Nord-Norge ha noen skigrener, dersom det er mer klimasikkert der. Kanskje Norge også kan slå seg sammen med Sverige, sier Scott.

Det er også dit vinter-OL er på vei. I 2022 lå langrennsarenaen i Zhangjiakou tre timer unna vertsbyen Beijing.

I 2026 skal storbyen Milano være arrangør - sammen med småbyene Cortina, Bormio, Anterselva og Livigno.

– De arrangementene der alt blir bygget på ett sted, de er vi ferdige med, sier Kristin Kloster Aasen, som er IOCs representant i Norge.

For ti år siden vedtok organisasjonen reformen kalt «Olympic Agenda 2020». Der ble det nedfelt at de skal modernisere måten de tildeler OL på.

Målet med reformen er å gjøre lekene billigere og mer bærekraftige, og samtidig ta større hensyn til klimatiske utfordringer.

«Vi er nødt til å tilpasse oss virkeligheten.»

– Et OL må tilpasses forutsetningene og utviklingsplanene hos den enkelte arrangør, ikke motsatt. Klimautfordringer vil også spille inn, sier Kloster Aasen.

Hele søknadsprosessen er derfor myknet opp og gjort mer fleksibel. I stedet for en satt deadline for søkere, er IOC nå i løpende dialog med aktuelle kandidater.

Slik kan de sammen undersøke hvilke eksisterende anlegg som kan brukes og om områdene er snøsikre nok i det aktuelle tidsrommet.

– Av og til må man bruke litt kunstsnø, men utgangspunktet vårt er at vi ikke vil ha lekene på steder der man bare satser på kunstig snø. Vi vil ha det mest mulig naturlig, og bruke steder hvor vi «vet» at det vil være snø, sier Heiberg.

Slik har det ikke alltid vært. Lekene i Beijing for to år siden ble arrangert i en ørken, der absolutt all snøen var menneskeskapt.

I Sotsji var temperaturene så milde at 80 prosent av snøen var kunstig fremstilt.

Begge arrangementene krevde også utstrakt bygging av helt nye anlegg, noe som også var tilfelle for lekene i Pyeongchang i 2018.

En forskningsrapport publisert i tidsskriftet Nature Sustainability understreker at OL bare har blitt mindre og mindre bærekraftig med tiden. Sotsji-lekene pekes på som de minst bærekraftige noensinne.

– Både Sotsji og Beijing ble tildelt før den nye agendaen ble etablert. Det tar litt tid før slike endringer fester seg, sier Kristin Kloster Aasen.

– Nå bygger Saudi Arabia et stort vintersportsanlegg i ørkenen, og de har fått tildelt de asiatiske vinterlekene for 2029. Kan de ende opp med å arrangere vinter-OL i nær fremtid?

– Jeg kan ikke se for meg at Saudi Arabia kommer til å arrangere OL på litt sikt. Jeg kjenner til opplegget og rister litt på hodet av det, sier æresmedlem Heiberg.

Gatene i Lillehammer er fylt opp av mennesker som husker begivenheten fra 1994. De har tatt på seg vikinghjelmer, hatter og pins fra dagene de aldri kommer til å glemme.

Folkefesten i bitende kulde var en opplevelse få er forunt. Særlig neste generasjon.

– Det er jo trist at vi ikke kommer til å oppleve et OL slik som Lillehammer var, men det ble arrangert i Norge den gangen vintersport var i sin prime. Jeg tror ikke vi får se det igjen, uansett, sier Petter Northug.

Langrennskongen har selv vunnet to OL-gull. Det var i Vancouver, der langrennsøvelsene gikk på en arena halvannen time unna vertsbyen.

– Jeg synes det er mye bedre at vi sprer øvelsene til der det er anlegg enn at det skal bygges mye nytt på ett sted, sier han.

«Jeg ser ikke på det som negativt at OL blir mer spredt.»

Dagens største langrennsstjerne, Johannes Høsflot Klæbo, er også positiv til endringen.

Så lenge det fortsatt legges til rette for at publikum enkelt kan ta seg rundt til arenaene, har han ikke noen problemer med at OL spres.

– Jeg tenker at det er positivt at IOC er på ballen og ser etter løsninger på klimautfordringene. Får man til samarbeid for å få leker i områdene det lar seg gjøre, så er det positivt, sier Klæbo.

For selv om «the best games ever» ser ut til å ha blitt «the best games never again», kommer vinter-OL fortsatt til å eksistere i mange tiår til.

Det er selv professor Daniel Scott overbevist om.

– Dersom landene klarer å nå klimamålene de har forpliktet seg til, og skiidrettene blir flyttet lenger bort fra byene til mer snøsikre steder, ser jeg lyst på fremtiden, sier han.

Men skiidrett er ikke bare for olympiske atleter. Hvordan blir det for helt ordinære barnefamilier når stadig mer av skisporten smelter bort?

Mer om det i siste kapittel.