Et skiparadis i forfall

Rutene er knuste, veggene tagget ned. På gulvet ligger gamle, opprevne brosjyrer med bilder av det som en gang var.

For 20 år siden ble skianlegget på Super Saint-Bernard (1950 moh.), på grensen mellom Sveits og Italia, hyppig brukt av lokale og tilreisende alpinister.

Nå er det forfalt og vandalisert til det ugjenkjennelige og ubrukelige. Bare ruinene står igjen i snøen, som et slags monument for det som er i ferd med å skje i Alpene.

Bare i Sveits står 65 skiheiser nå i ro, ifølge en studie gjort av interesseorganisasjonen Mountain Wilderness .

Trenden er den samme i nabolandene Tyskland, Italia, Østerrike og Frankrike.

Med stigende temperaturer, færre snødager og en snøgrense som stadig klatrer høyere opp i fjellsiden, står hundrevis av skiparadis, som Super Saint-Bernard, i fare for å forsvinne.

Saint-Bourg Pierre, 1615 moh.

På hotellet lenger ned i dalen går Martine Lattion og kollegaene i skytteltrafikk mellom baren og bordene utenfor.

Gjestene har kastet jakkene sine, behovet deres for forfriskninger virker utømmelig. Solen steker som om det skulle vært påske.

Men det er fortsatt bare februar.

«Det som har skjedd med alpinanlegget er bare trist.»

Det var mannen hennes, Claude, som drev anlegget sammen med to kamerater. For 14 år siden bestemte de seg, noe motvillig, for å legge det ned.

Økonomien var for dårlig og renovering var nødvendig. Å investere nye millioner i et skianlegg er ikke akkurat i tidsånden.

– De siste årene har klimaet forandret seg veldig. En dag kan det være ti minusgrader, den neste kan det være ti pluss. Det kommer til å bli et stort problem for mange, sier Lattion.

Dersom den globale temperaturen øker med to grader, vil halvparten av alle skianlegg i Europa slite med snømangel. Om temperaturen øker med fire grader, vil 98 prosent av anleggene få problemer.

Det er den dystre analysen i en forskningsrapport publisert i tidsskriftet Nature i fjor.

TV 2 har fått tilgang på de underliggende tallene for rapporten, fra Copernicus Climate Data Store, og plukket ut 25 kjente skisteder i Europa for å illustrere utviklingen.

Sjekk fremtidsutsiktene på ulike skisteder i Europa her:

Fra 1986 til 2005 var den gjennomsnittlige vintertemperaturen i sveitsiske Wengen 0,4 plussgrader. Fra 2081 til 2100 er den spådd til å bli 2,5 grader.

Dersom klimagassutslippene fortsetter å øke frem mot århundreskiftet, viser klimaprognosene en gjennomsnittlig vintertemperatur på hele 4,7 grader.

Antallet årlige skidager på natursnø kan synke fra 89 til 52. Og i verste fall, dersom klimagassutslippet fortsetter å øke, vil det i snitt bare være tolv dager med 30 centimeter dyp natursnø i året.

For den gamle OL-byen Garmisch-Partenkirchen i Tyskland, er tallene langt dystrere. Der kan den gjennomsnittlige vintertemperaturen bli hele syv plussgrader innen århundreskiftet.

«Snø vil bli noe eksotisk her i fremtiden. Det er ikke lenger noe vi kommer til å se hvert år.»

Gjennom sin forskning har Steiger forsøkt å kartlegge hvordan klimaforandringene vil påvirke skiturismen i hjemlandet sitt, Østerrike.

– Siden 1960 er vintrene her blitt omtrent 45 dager kortere, sier han.

Med nåværende teknologi og snøproduksjon, vil rundt 80 prosent av alpinanleggene i Østerrike være snøsikre i 2050, i et pessimistisk scenario.

Men mot slutten av århundret kan bare en tredel fortsatt ha livets rett.

– Det er en betydelig nedgang, sier Steiger.

Montenvers, Chamonix, 1920 moh.

På utsiktspunktet ved isbreen Mer de Glace i franske Chamonix, har en mann i teknisk tøy og polariserte solbriller satt fra seg en høyttaler.

Mens turistene skuer utover fjellmassivet, tar han tak i en mikrofon og begynner å prate på fransk om breens utvikling.

Han heter Ludovic Ravanel og er fjellguide. Slik hans far, bestefar og oldefar var før ham.

– Turistene kommer hovedsakelig fra byer, der den globale oppvarmingen bare betyr at man må justere temperaturen i leiligheten sin litt. Her kan de se at problemet er langt større, sier Ravanel og peker mot isbreen.

Da han vokste opp, på 80-tallet, var breen hvit. Nå er den nesten grå.

Bare de to siste årene har en tiendedel av isbreene i Alpene forsvunnet.

– Alpene varmes opp raskere enn resten av verden. For når isbreene smelter, treffer solen bare stein, som varmer opp omgivelsene mye raskere, sier den lokale guiden, som også er breforsker ved det nasjonale forskningssenteret CNRS.

– Denne vinteren har det vært stor snømangel i dalene. Det er bare blitt vanskeligere å stå på ski.

Flere skikjørere kommer susende nedover breen. De har tatt gondolbanen opp mot Mont Blanc, og kjører offpiste ned igjen.

Fortsatt flokker mennesker fra hele verden til Chamonix for å oppleve snøen.

– Hvor lenge vil det fortsette?

– I Chamonix har vi anlegg veldig høyt oppe i fjellet, så skiturismen vil nok overleve her i 50 år til. I Val Thorens og Tignes også, men for anleggene som ligger på 1000 og 1500 meters høyde, nærmer det seg slutten, sier Ravanel.

La Sambuy, 1150 moh.

Lenger vest i de franske Alpene har våren meldt sin ankomst. Trærne har begynt å blomstre. En tusenfryd har presset seg opp gjennom gresset.

Det er februar og vinterferie, egentlig høysesong for skikjøring, men de eneste menneskene i slalåmbakken i La Sambuy har på seg vårjakker og småsko.

Bakken er grønn, temperaturen rundt 12 grader.

– For ti år siden var det mye snø her, det var en attraktiv bakke. Jeg har stått på ski her i oppveksten, sier Sezer Köylu.

Sammen med kjæresten Manon Boutroy og svigermor Nicole har han tatt seg en tur i mildværet. De har satt seg ned i skibakken for en pause og en blås.

– Planeten er blitt for varm, så de har stengt anlegget her. Det er trist, sier Manon Boutroy, som selv var en lovende alpinist.

Nedleggelsen skjedde så sent som i høst. Argumentasjonen fra politikerne var at det ikke var nok snø til at driften ville være lønnsom nok.

Nå skal området i stedet markedsføres som et friluftsområde om sommeren. På turistkontoret har de lagt frem brosjyrer for alternative skisteder i Alpene.

– Nå begynner stadig flere skianlegg i Alpene å se på alternative former for aktivitet, som ikke har noe med ski å gjøre, sier professor Robert Steiger.

Men mange, som La Sambuy, har allerede gitt opp. I nabolandet Italia hadde 132 anlegg lagt ned driften i 2020, ifølge miljøvernorganisasjonen Legambiente.

– Mange skisentre har stengt de siste årene. Klimaforandringene er ikke eneste årsak, for det kan også handle om manglende vedlikehold og økonomi, men det er en viktig del av årsaken, sier Steiger.

Super Saint-Bernard, 1950 moh.

I bakken ved det forlatte skianlegget i Sveits er forholdene upåklagelige. Solen skinner, og plussgradene til tross, ligger snøen ganske tykt.

Forholdene på nesten 2000 meters høyde har vært gode i år. I alle fall frem til nå.

Men heisene er demonterte, varmestuen er rasert. To randonee-kjørere er de eneste som benytter seg av snøen, de sliter seg oppover langs heismastene.

– Det ble vanskelig for oss da skianlegget stengte, for mange turister dro hit for å stå på ski, sier hotelleier Martine Lattion.

Professor Steiger frykter at det vil skje med stadig flere. Fordi de fleste skianleggene i Alpene ble bygget på 50- og 60-tallet, ble det ikke tatt hensyn til fremtidig snømangel da de ble plassert.

De fleste er derfor bygget forholdsvis langt nede i dalene, nært byene.

– Disse byene er veldig avhengig av turisme for å få økonomien til å gå rundt, særlig vinterturisme. Så det kan hende vi kommer til å se mye utflytting fra Alpene i fremtiden, sier Steiger.

På Bivouac de Napoléon, hotellet til ekteparet Lattion, har de ikke hengt kroken på døren ennå. I stedet har de endret strategi.

De legger til rette for fjellturer om sommeren, og markedsfører mulighetene for randonee på vinteren.

– Om man skal overleve, kan man ikke lenger belage seg på at det finnes et skianlegg i nærheten. Det er nemlig ikke sikkert det er mulig å stå på ski der mye lenger, sier hun.

Hotelleiere og lokale ildsjeler er ikke de eneste som merker konsekvensene av klimaendringene. Også profesjonelle skiløpere har de siste årene opplevd avlyste konkurranser og mange renn på kunstsnø i grønne omgivelser.

Hvilket ansvar har de for å bremse utviklingen, egentlig?

Mer om det i neste kapittel.